Ju Jitsu – bakgrunn


Ju jitsu er et japansk samlebegrep for kampmetoder som utgjorde en viktig del av utdannelsen til krigerklassen, samurai. Begrepet Ju Jitsu oppsto på 1600-tallet, men har sine røtter mer enn 2000 år tilbake.

Navnet består av to begreper; Ju som kan forstås som myk, føyelig, ettergivende eller tilpassende, mens Jitsu kan oversettes med kunst eller teknikk for realistisk bruk. Ju Jitsu har en mer enn 100-årig historie og utvikling i Europa og Vesten. I Bærum Ju Jitsu Klubb trenes Ju Jitsu som selvforsvar, kampkunst og mosjonsidrett tilpasset moderne idrettslige prinsipper og dagens lover og normer.

Ju jitsu som samlebegrep oppsto på 1600 tallet, i en sterk pro-kinesisk periode i landet. Dette var begynnelsen på Tokugawa perioden, og samfunnet ble påvirket bl.a av Ny-Confusianismen fra Kina

Som et resultat av disse ytre og indre samfunnspåvirkningene begynte ju jitsu/yawara å endre form innen enkelte såkalte ryu (skoler). Det estetiske ble tillagt større verdi. I enkelte skoler måtte det som hadde vist seg som effektive kampmetoder for krigerne (samurai eller egentlig bushi) vike plassen for de nye retningene.

I løpet av Tokugawa perioden utviklet det japanske samfunnet retning fra interne stridigheter og borgerkriger, til et stabilt og kontrollert samfunn med en shogun (krigsherre) som den reelle makthaveren, og keiseren som maktsymbol og samlende kraft. Selv etter disse omveltningene fortsatte mange skoler å lære ut sine gamle og krigstestede metoder.

I en ryu kunne man lære enten ubevæpnet kamp, ulike våpenteknikker, generell krigskunnskap (som strategi) eller en blanding av dette. Hver skole hadde sine spesialiteter, og hadde ofte i tidlige tider særskilte navn på sin ju jitsu, som yawara riki, kogusoku, hakuda, tai jutsu, koshi mawari, kempo eller liknende. I en ryu ble for øvrig teknikker og kunnskap overført fra mester til elev uten diskusjon. Det er vanlig å tro at ju jitsu er en ren ubevæpnet metode, men dette er en grov forenkling av historiske fakta. Ju jitsu var i eldre tid alltid et supplement til de væpnede artene, som bruk av sverd, kniv, stokk, spyd osv. Det var først når en kriger fikk ødelagt sitt hovedvåpen, havnet i nærstrid, måtte avvæpne en bevæpnet motstander, måtte overvinne noen uten å skade vedkommende eller liknende at ju jitsu ble anvendt. Ju jitsu har således alltid vært nært knyttet opp til de andre krigskunstene, særskilt bruk av kniv, og det å binde noen med tau (såkalt hojo jutsu).

En annen feilaktig oppfatning er at ju jitsu kun handler om grep og kast. Ju jitsu i dag inneholder ofte mye slag og spark. Også tradisjonelt fantes det mange ryu hvor bruken av slag, spark, støt etc. var en viktig del.

Ju jitsu fremkom etter hvert som en blanding av rene kinesiske påvirkninger hvor slag og spark var fremtredende, og de eldre japanske krigs- og kampformene hvor grep og kast var forekommende. Eksempler på sistnevnte er sumai, en stridsbryting som er en av forløperne til sumo.

I 1853 åpnes Japan via amerikansk kanonbåt-diplomati etter 263 år med isolasjon fra omverdenen. Tokugawa perioden er over, og den pro-vestlige Meiji regjeringen tar over. Mange av de gamle kunstene blir ansett som barbariske og uønskede, og går gradvis i oppløsning. En del av mesterne reiser ut, samtidig som utlandet får ta del i de japanske artene via tilreisende.